En tid for alt

Ikke alle eventyr får en perfekt slutt, og det er litt den følelsen jeg sitter igjen med nå. Sesongen er over, og jeg vet ikke om dette også er slutten for min tid som roadracer. Det ser mørkt ut, det var jo ikke sånn det skulle gå?


Dette skulle være en comeback-sesong. Jeg hadde ikke kjørt motorsykkel på nærmere 2 år når jeg i våres dro på min første roadracing trening. Jeg kom rett fra skade og var veldig usikker på hva jeg kunne forvente. Jeg var forberedt på det verste, men håpet på det beste.


Tempoet var urovekkende treigt i begynnelsen, men det var en enorm lettelse å kjenne at jeg fortsatt syns det var gøy å kjøre motorsykkel. Hodet var med. Så lenge lysten og gleden fortsatt var der visste jeg at farten ville komme. Jeg hadde jo tross alt vært igjennom denne prosessen en gang eller to tidligere.



Åpningshelgen på Rudskogen var ingen stor suksess. Tempoet var lovende, men armen fungerte ikke som den skulle. 3-4 runder var alt jeg klarte før armen dovnet bort og det ble umulig og både gasse og bremse. Målsetningen var at jeg skulle gi alt og gjøre mitt beste under helgen. Ta med meg så mange poeng som mulig, for så å bruke tiden frem til NM på ACR (Arctic Circle Raceway) til å bli enda bedre.


Jeg gledet meg som en liten unge til å kjøre på ACR! En av de beste banene i Norden og min personlige favoritt! Jeg levde i troen om at denne banen skulle være enklere og mindre belastende for skulderen. En rask bane med mye flyt, uten de helt store innbremsingene. Vi forberedte oss så godt som overhodet mulig. Skuffelsen var derfor stor når vi innså at det ikke var forbedring siden Rudskogen. Vel vitende om at det ville være helt umulig å fullføre løpene på 16 runder ble det bestemt at jeg skulle stå over løpene, og uten at jeg var klar over det da, betydde det at sesongen var over for min del.


Jeg har alltid grepet sjansene som har kommet min vei, og levd livet til det fulle. Jeg har hatt mye motgang, men det er alle de fine stundene, menneskene og opplevelsene jeg vil huske. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått oppleve så mye, og fått leve ut drømmen min i så mange år. Jeg kjenner på en sorg når jeg nå avslutter sesongen, men jeg er stolt over at jeg ikke lot frykten for å feile hindre meg i prøve en siste gang.


Jeg er ikke klar for å annonsere at jeg legger hjelmen på hylla for godt, for man skal aldri si aldri. Jeg skal fortsette å jobbe med skulderen og kroppen, men målet nå er at den skal fungere best mulig i hverdagen, ikke at jeg skal kjøre fortest mulig på motorsykkel. Tiden hvor jeg måtte kjøre motorsykkel, koste hva det koste vil, er historie. Kanskje begynner jeg endelig å bli voksen jeg og?


Jeg ser tilbake på noen fantastiske år som jeg aldri ville vært foruten. År som aldri hadde vært mulig uten mye støtte fra store og små bedrifter. Halden er virkelig en idretts by, noe jeg har fått kjenne på kroppen. Det er mange som fortjener en takk, men jeg ønsker spesielt å nevne Cato Ringstad som har vært med meg siden begynnelsen i 2008. Roger og Arne Henning på Jensen & Scheele Bil, Stig Nordli og gjengen på LOXY, Yamaha Scandinavia, Arken ved morfar, mekaniker duo Anita og Chris samt familien har også vært helt avgjørende støttespillere i løpet av karrieren.


Jeg har levd med smerter siden jeg tok skulderen i 2013, men jeg har lært meg å leve med de smertene. Dette er første gang jeg opplever at jeg fysisk ikke kan gjøre noe på grunn av skadene mine, og det er tyngre å akseptere enn jeg hadde trodd. Men jeg prøver å være takknemlig for alt jeg har fått oppleve, isteden for å være trist for alt som jeg ikke lenger kan gjøre. Det er garantert mye spennende i vente, og jeg gleder meg til å utforske andre interesser i livet.


TUSEN TAKK! Til alle som har fulgt meg på reisen. Jeg er ydmyk, stolt, glad og ekstremt takknemlig.


Mvh Caroline Olsen

#43

Utvalgt innlegg
Ingen innlegg er publisert på dette språket ennå
Følg med videre...
Siste innlegg